Hva Scarp, Skottland avslører om resirkulering av havplast

Appene, bøkene, filmene, musikken, TV-programmene og kunsten inspirerer våre noen av de mest kreative menneskene i bransjen denne måneden

Et prisvinnende team av journalister, designere og videografer som forteller merkevarehistorier gjennom Fast Companys særegne linse

Beachcombing har lenge vært en del av livet for øysamfunn.På den sørvestlige kanten av Scarp, en liten, treløs øy utenfor kysten av Harris i Skottlands ytre Hebrider, var Mol Mòr («stor strand») stedet hvor lokalbefolkningen gikk for å samle drivved for å reparere bygninger og lage møbler og kister.I dag er det fortsatt mye drivved, men like mye eller mer plast.

Scarp ble forlatt i 1972. Øya brukes nå kun om sommeren av eiere av et lite antall fritidsboliger.Men på tvers av Harris og Hebridene fortsetter folk å bruke praktiske og dekorative plastgjenstander.Mange hjem vil ha noen få bøyer og trålflåter hengende på gjerder og portstolper.Svart PVC-rør i plast, i rikelig tilførsel fra oppdrettsanlegg ødelagt av stormer, brukes ofte til drenering av gangstier eller fylt med betong og brukes som gjerdestolper.Større rør kan deles i lengderetningen for å lage matekar for den kjente hardføre høylandsfeen.

Tau og netting brukes som vindsperre eller for å hindre jorderosjon.Mange øyboere bruker fiskekasser – store plastkasser som er vasket i land – til oppbevaring.Og det er en liten håndverksindustri som gjenbruker funnet gjenstander som turistsuvenirer, og gjør plastikk til alt fra fuglematere til knapper.

Men denne beachcombing, resirkulering og gjenbruk av større plastgjenstander skraper ikke engang overflaten av problemet.De mindre fragmentene av plast som er vanskeligere å samle er mer sannsynlig å komme inn i næringskjeden eller bli trukket tilbake i havet.Stormer som skjærer bort ved elvebredder avslører ofte en alarmerende plastisk geologi, med lag av plastfragmenter i jorda flere fot under overflaten.

Rapporter som indikerer omfanget av plastforurensning av verdenshavene har blitt utbredt de siste 10 årene.Anslag på mengden plast som kommer inn i havene hvert år varierer fra 8 millioner tonn til 12 millioner tonn, selv om det ikke er noen måte å måle dette nøyaktig på.

Det er ikke et nytt problem: En av øyboerne som har tilbrakt 35 år på ferie på Scarp sa at mangfoldet av gjenstander funnet på Mol Mòr hadde blitt mindre siden New York City sluttet å dumpe søppel på havet i 1994. Men en reduksjon i mangfoldet har blitt mer enn motsvart av en økning i kvantitet: BBC Radio 4-programmet Costing the Earth rapporterte i 2010 at plastforsøplingen på strendene hadde doblet seg siden 1994.

Økende bevissthet om havplast har fått lokal innsats for å holde strendene rene.Men mengden utkast som samles inn stiller spørsmålet om hva man skal gjøre med det.Havplastfoto-degenererer med lang eksponering for sollys, noe som noen ganger gjør det vanskelig å identifisere, og vanskelig å resirkulere siden det er forurenset med salt og ofte med sjøliv som vokser på overflaten.Noen resirkuleringsmetoder kan bare lykkes med et maksimalt forhold på 10 % havplast til 90 % plast fra innenlandske kilder.

Lokale grupper jobber noen ganger sammen for å samle inn store mengder plast fra strendene, men for lokale myndigheter er utfordringen hvordan man skal håndtere et problematisk materiale som er vanskelig eller umulig å gjenvinne.Alternativet er deponi med en avgift på omtrent 100 dollar per tonn.Foreleser og smykkeprodusent Kathy Vones og jeg undersøkte potensialet for å gjenbruke havplast som råmateriale for 3D-printere, kjent som filament.

For eksempel kan polypropylen (PP) enkelt males ned og formes, men det må blandes 50:50 med polylaktid (PLA) for å opprettholde konsistensen skriveren krever.Å blande plasttyper som dette er et skritt bakover, i den forstand at de blir vanskeligere å resirkulere, men det vi og andre lærer ved å undersøke nye potensielle bruksområder for materialet kan tillate oss å ta to skritt fremover i fremtiden.Andre havplaster som polyetylentereftalat (PET) og høydensitetspolyetylen (HDPE) er også egnet.

En annen tilnærming jeg så på var å smelte polypropylentau over et bål og bruke det i en improvisert sprøytestøpemaskin.Men denne teknikken hadde problemer med å holde riktig temperatur nøyaktig, og giftige gasser også.

Den nederlandske oppfinneren Boyan Slats Ocean Cleanup-prosjekt har vært mye mer ambisiøst, med mål om å hente 50 % av Great Pacific Garbage Patch på fem år med et stort nett hengt opp fra en oppblåsbar bom som fanger opp plasten og trekker den inn i en oppsamlingsplattform.Prosjektet har imidlertid havnet i vanskeligheter, og vil uansett kun samle større fragmenter i overflaten.Det anslås at størstedelen av havplasten er partikler mindre enn 1 mm i størrelse suspendert i vannsøylen, med enda mer plast som synker til havbunnen.

Disse vil kreve ferske løsninger.Å fjerne de enorme mengdene plast i miljøet er et irriterende problem som vil være med oss ​​i århundrer.Vi trenger samvittighetsfull innsats fra politikere og industri og friske ideer – alt dette mangler for tiden.

Ian Lambert er førsteamanuensis i design ved Edinburgh Napier University.Denne artikkelen er publisert på nytt fra The Conversation under en Creative Commons-lisens.Les originalartikkelen.


Innleggstid: 30. august 2019
WhatsApp nettprat!